Camilla lagesen
Elefanten i rommet
- "Du er bra nok som du er", sier vi til de nærmeste, og til de menneskene vi liker best. Så fort vi beveger oss utenfor sirkelen vi har tegnet, rundt de vi anser som "bra nok", blir vi fort dømmende.
Er det fordi vi vil at alle skal være som oss? Tror vi at vi er "den utvalgte", og at vi er den perfekte utgaven av et menneske? At alle andre, som ikke er som oss, må læres opp? Tror vi at det er vår oppgave her i livet, å fortelle andre hvordan de skal bli perfekte, som det vi tror vi selv er?
Hva mener vi egentlig, når vi sier at noen er - "Bra nok som de er"? Vil vi at de skal være "bra nok"? Hvordan føler du deg når noen er og ser bedre ut enn deg? Både mentalt, fysisk og psykisk? Føles det ikke litt godt når noen gjør noe dumt, sier noe dumt, ikke ser ut eller rett og slett driter seg ut? Føler du deg ikke litt bedre da? Sånn innerst inne?
Kan det være derfor vi tiltrekkes reality-tv som luksusfellen, Charterfeber eller Paradise Hotel? Der vi kan observere andre og kanskje få følelsen av at vi er "bedre". Kanskje tenker vi at "så ille er i hvert fall ikke jeg".
Det er vanskelig å ikke la det gå inn på meg, når noen velger å ta sitt eget liv. Uansett om det er et menneske som er nære, eller noen jeg ikke kjenner. Jeg kan ikke unngå å tenke; Hvorfor?
- "Vi må finne løsninger på problemet", sier vi, og vi promoterer telefonnummer som vi kan ringe, og noen har foreslått at vi skal lage førstehjelpskurs som kan gi kompetanse til å hjelpe mennesker som vurderer å ta eget liv.
Dette prater vi om, mens det står en elefant midt i rommet. Der elefanten prøver å si - "Fortell de at de er bra nok som de er".
Du er bra nok som du er.
Du er bra nok som du er.
Du er bra nok som du er.
Hører du hva jeg sier? Du er bra nok som du er.
Har du noen gang følt at du ikke passer inn her? Du er usikker på hva "passe inn" betyr, og hvor "her" egentlig er. Men en følelse av at ingen forstår deg? Kanskje følte du det når du var yngre, kanskje du har følt det flere ganger siden?
Har du noen gang tenkt på at du ikke er alene om å ha følt det?
Om det er normalt å føle at man ikke passer inn, hvorfor prater vi ikke åpent om det fra tidlig alder? Livet er langt for de fleste, og det er helt normalt at man fra tid til annen, føler seg ensom, alene, utenfor, ubetydelig og annerledes. Det er normale følelser. Det er helt greit å ha disse følelsene, og det er helt greit å snakke om de. Fordi de fleste har følt det.
Du kommer til å føle deg avvist, bedratt og ubetydelig. Du kommer til å ta feil valg, du kommer til å gå på tryne, det kommer til å gjøre vondt, men du kommer til å reise deg opp, flere ganger enn du kanskje kunne ønske.
Du er (dessverre) ikke mer annerledes enn noen av oss andre. Du er normal. Det kommer til å gå over, og det er ikke noe som er et feil valg her i livet. Det er bare valg du tar for å komme i rett retning. Så hvorfor lærer vi, og tror vi, at livet er noe annet enn dette?
Vi er alle skyldige her, du er ikke bedre enn noen annen. Og det er helt greit, men nok må være nok. Nå må vi ta oss sammen. Ja, du også.
Vi må innse at vi er ulike. På alle de måter vi er ulike på. Om det er noe denne verden prøver å vise oss, så er det akkurat det. I måten vi ser ut, hvordan vi oppfører oss, hvordan vi ter oss, hva vi tror på, hvilken farge vi har, hvor i verden vi bor, osv.
Vi må forstå at det ikke finnes noe som er "perfekt". Det må jo være en grunn til at vi ikke fulgte Adam og Eva videre etter eple episoden. Hvordan de bodde, hva de trodde på, hvor mange barn de fikk, hvilken bil de kjørte, osv.
Det er fordi vi alle er ulike. Og nei, det var ikke to Eva, men det betyr ikke at Eva ikke kan bli forelsket i Eva, eller at Eva ikke kan bli som Adam. Det er ikke noe fasit svar. Det er det verden prøver å vise oss. Det er ikke noe perfekt svar, eller løsning på noe.
Jeg synes det er på tide at vi slutter å snakke stygt om hverandre. Punktum. Selv de vi ikke liker.
Ikke tro at jeg er et menneske som ikke dømmer andre utfra biltypen eller hvor de kommer fra. Som ikke ler, eller har en kommentar på lur, om jeg ser eller hører noe jeg ikke er enig i. Det er synd å si, men alt jeg er ute etter, er å føle at vi hører sammen. Men finnes det ikke andre måter å knytte bånd på, enn å snakke andre ned?
Nok må være nok. Jeg ser hvilke konsekvenser det kan ha for et annet menneske, om jeg hånler av et valg, eller en være måte. Jeg er bedre enn som så. Det å se ned på andre, fordi de ikke er som meg, kan ikke være løsningen.
Det hjelper ikke bare å være raus med de menneskene vi liker, og er enige med. Vi må være rause med de vi ikke liker, og ikke er enige med. Det betyr ikke at vi skal invitere de inn i stua vår, det betyr bare at vi skal gi de minst mulig plass i livet vårt. La de være. La de få være seg selv, akkurat sånn du ønsker at du skal få lov å være deg selv.
Om du har lest helt hit, og føler deg irritert og uenig. Tren på å gå videre med livet ditt, uten å måtte si, eller prate om, hvor uenig du er med det jeg sier.
Tren på å føle deg trygg i det du tror på, og se hvor fint det kommer til å gå med oss begge. Jeg tror at det vi mennesker ønsker mest av alt, er å få være den vi innerst inne er. At det skal få være lov å være seg selv og ta de valgene man selv ønsker her i livet. Alt hva det innebærer.
Så i tillegg til å lage førstehjelpskurs og opprette flere telefonlinjer, la oss lære oss å akseptere hverandre.
Akseptere hverandres forskjelligheter, akseptere hverandres tro, akseptere hverandres syn på ting, akseptere hverandres valg, ønsker, behov og væremåter. La oss akseptere at vi er unikt ulike.
Hjelp til å lag et raust samfunn. Et samfunn der det er lov å være annerledes, men ikke bare annerledes, der det er lov å være seg selv.
Et slikt samfunnet starter med deg og meg.
Opinions
We live in a world where having an opinion is our human right, or so we have been told, or tell ourselves. Maybe to justify us standing up for things we believe in.
Looking from the Western world, we look at countries where people are not allowed to share their opinions, or views, and we tell them they have to change. "It is our human right to voice our opinion", we say, with somewhat a force in our voice, maybe also raising our voice and a hand, while saying it. We mean it. We don’t want there to be any doubt that this is our opinion.
Is it important for us to be right? Is there a right answer to everything?
If we all want to be right, doesn’t that mean that someone needs to be wrong? Think about that for a moment. When you are right, someone else is wrong.
How does that make you feel? Good? Do you like being right? Do you like winning? How do you think the other person feels?
What am I implying here? That being right, and winning is wrong?
How many opinions do you have per day? At work? At home? Among friends and family? In the store? In social media? On the bus, or in your car? Are your opinions about yourself, or opinions about others?
Why is it important to us, that everyone knows what we believe to be true?
If you take a few steps back. Take a few more. Take more, and play Google view for a few minutes. Do you see what the need to voice our opinion is doing to us? Us as people. Individual human beings.
Opinions are everywhere. Opinions like; "he did this…", "there must be consequences…", "someone is responsible …", "the only solution is…", "you have to…", and the pointed fingers are everywhere.
Fold your hand and point me your finger. Is there a reason for three fingers pointing your way? Was there a hidden message in Michael Jacksons song "Man in the Mirror"?
Maybe you have no clue about what I am talking about, because you have no opinion?
Opinions and believes are important to us. This is how we get to know ourselves, our likes and don’t likes. But your likes and don’t likes, are not for everyone.
There is a fine line in having the right to voice our opinions and believes as human beings. Always having to voice our opinion makes a mess. If we were 10 people, sure, but we are over 7 billion people on earth.
How many opinions per day did you come up with? How many of them do you share with others per day?
If 7 billion people only share one opinion per day, that would be fair right? But isn’t the thought of having to have an opinion about 7 billion opinions, exhausting?
Do we really need to share our opinion? Are we afraid our opinion will have less value, if no one hears it? What if we all believe what we believe, sometimes have a healthy discussion about our different views, but most of the time, put our opinions aside and enjoy each other’s company?
I am not saying we should stop sharing our believes with regards to important issues, that may, or may not, affects us all, but please, if you believe in something, share it in a way that lets me know what you believe in, by not putting others down.
And here am I, voicing my opinion, with a wish that we all could be a bit nicer to each other. Respecting different views, beliefs and opinions, by keeping our opinion to ourselves.
Sharing what you believe in, is much more powerful, than sharing what someone else is doing wrong.
So, the next time you have an urge to say something, you know when you heart starts beating faster, your pulse starts pumping, your blood starts running, and you are about to say, or write something. Don’t.
Or do. Who am I to tell you what you should, and should not do.